Hei, jeg heter Frank!

Jeg har bodd her på gården siden 2016, og jeg er en godt voksen geitebukk på snart 12 år. Før jeg kom hit til gården så bodde jeg på det som regnes som en vanlig produksjonsgård. Min jobb der var å gjøre damegeitene på gården gravide, slik at de kunne få killinger. Når damene er med killing får de også melk i jura sine, som menneskene kan selge. Ettersom jeg var en ukastrert bukk, avlsbukk kalles det visst, kunne jeg ikke gå i fjøset med de andre geitene hele tiden, men jeg fikk lov til å komme inn til dem når det var tid for parring. Da Bonden kom til denne gården, så fant han meg i et mørkt avlukke. Jeg tittet på ham med store redde øyne, og Bonden har sagt at da han så meg inn i øynene, så kunne han ikke forlate gården uten meg. Og det er jeg veldig glad for i dag ❤️ Jeg var veldig redd da de skulle hente meg ut, og det sies at jeg ikke var så lett å få inn i bilen. Det er jo ikke så rart, jeg skjønte jo ikke hva disse rare tobeiningene ville med meg, så jeg gjorde mye motstand da de skulle flytte på meg.

Da jeg kom frem til Dale Store gård rynket Bondefrua på nesa, og det går ennå historier om hvor vondt jeg luktet. Lukten fra meg spredte seg over hele gården på null komma niks, og jeg var visst veldig skitten og flokete. Redd var jeg og. Jeg lot ikke tobeiningene komme i nærheten av meg i det hele tatt, ikke uten litt klabb og babb i hvert fall. Og klabb og babb ble det da Bondefrua bestemte seg for å klippe av meg den tovete pelsen, og vaske av meg den verste lukten. Men etterpå var jeg ganske fornøyd, for det er ikke noe godt å gå rundt med tovete pels. Det beste var likevel at jeg plutselig hadde en hel liten geiteflokk å bo sammen med, og som jeg ble sjef over. Jeg var så lykkelig som bare en geitebukk som meg kunne bli. Her fikk jeg gå ute hele året, og jeg fikk klatre i berget, og sole meg på knausene. Jeg ble kastrert, og på den måten var det ikke noe problem at jeg nå var en del av gjengen. Uten kastrering ville det nok blitt ganske geitsomt her på gården, for en viril kar som meg kunne jo sette unger på damene både en og to ganger i året. Innavl ville det også blitt, og det skulle vi ikke ha noe av.

I dag er jeg en lykkelig geitebukk, som har skjønt at menneskene her på gården vil meg vel. Jeg er ikke lenger så redd for litt menneskelig kontakt, men kommer ofte bort for litt kos. I hvert fall til der tobeiningene jeg kjenner, men av og til andre også, så lenge de er rolige, og behandler meg med omsorg. Du kan tro jeg elsker å bli  klødd mellom hornene og! Når jeg ligger på geiteberget og skuer utover gården min, så tenker jeg på hvor heldig jeg er som fikk komme hit. Her skal jeg få leve ut mine dager til helsa svikter, og jeg vet at tobeiningene her elsker meg. Om du vil bli min fadder, så blir jeg skikkelig glad! Fadderpengene går med til mat, veterinærregninger, oppgradering av dyrehus, og annet vi firbeinte trenger for å leve gode liv ❤️